Har du sittet en sein kveld ved bålet og bare latt tankene fly mens du ble fascinert av å se på flammene og høre på knitringen?
Jeg lever midt i tidsklemma. 3 barn mellom 4 og 9 år. Store nok til at det genererer deltakelse i fritidsaktiviteter, oppfølging av lekser, utviklingssamtaler. Samtidig så små at det krever masse omsorg og oppfølging; følge til barnehagen, trøste den som har slått seg, smøre brødskiver, tørke våte votter…
Når jeg treffer folk på butikken, eller ved fotballbanen, eller hvor man nå møter noen kjente eller ikke fullt så kjente så er liksom standardfrasene:
“Ja, det går i ett.”
“Det er noe hele tida”
“Ukene bare flyr av gårde.”
Sier du det? Det er det vi har til felles. Vi er travle. Opptatt. Alltid på farten. Fra det ene til det andre. Kalenderen er fullstappa (og kjellerboden tilsvarende kaotisk).
Og hvis jeg svarer: “Nei, jeg er ikke så travel. Jeg jobber ikke så mye, jeg”
Så kunne jeg like gjerne svart; “Jeg bor på Mars!” Jeg er herved stempla som romvesen, kommer helt sikkert fra en annen planet, sannsynligvis en annen galakse.
Jeg skjønner godt at mange har det travelt. Det er så utrolig mange forventninger om hva man skal og må og burde gjøre. Det krever tøffe prioriteringer om du ikke skal ha det travelt. Men det jeg tenker på er at det også er status å ha det travelt. Å alltid ha noe på gang. Være på farten. Hvis du ikke har det travelt så betyr det antakelig at du ikke har noen ambisjoner, at du er lat eller ikke har noen venner, samt at du ikke følger opp ungene slik du burde.
Men trives du med det? Er det sunt, egentlig? Og hva gjør det med samfunnet når halvparten av oss er supertravle og resten føler seg til overs (de syke, de arbeidsledige og pensjonistene)?
Jeg liker ikke så godt å ha det travelt. Jeg trives best når det ikke skjer mer enn at jeg kan holde oversikten over det. Når familien har tid til å samles rundt bordet til en ordentlig felles middag hver dag. Når jeg kan sykle til barnehagen isteden for å ta bilen. Når jeg har tid til å stoppe og prate litt med dem jeg møter på veien. Så klart har jeg ting som jeg gjerne skulle hatt tid til, som jeg ikke rekker (lese bøker for eksempel). Og ting jeg burde gjort som jeg ikke gjør (vaske vinduene for eksempel). Men jeg har bestemt meg for at det er viktigere for meg å ha god tid.
For meg handler det å leve bærekraftig ikke bare om å leve sånn at jorda kan tåle det – over tid. Men også å leve slik at jeg kan tåle det, over tid – slik at jeg ikke blir utbrent. Og at familien min kan tåle det – slik at vi fortsette å være en hel familie. Og slik at barna mine kan bli rustet for den verden de skal leve i.
Har du tenkt på at tida er en ressurs som er jevnt fordelt på oss alle? Vi får kanskje ikke alle like mange leveår. Men vi har alle 24 timer i døgnet. Og vi vet ikke om vi lever i morgen. Men i dag, i dag har du timer til din disposisjon.
Jeg tror på en god Gud som har skapt oss alle og gitt oss denne dagen, denne tiden. Jeg tror ikke han mente at det skulle være for lite av den. Dette bildet som ei venninne av meg delte på Facebook oppmuntret meg og derfor vil jeg dele det videre med deg i dag.
